Kalkreaktor

Apparatet er også i litteraturen kalt kalkstein (limestone) reaktor. Kort fortalt er dette et apparat som løser opp kalsiumkabonat i et lukket kammer. Man får altså laget fritt kalsium som kan renne ut i akvarievannet.

Prinsipp

CO₂ og vann (saltvann) tilføres en kolbe fylt med gammel korallsand (gamle steinkoraller) eller en spesiallaget grus fra en akvarieutstyrsprodusent. Poenget er at substratet skal inneholde mye kalsiumkarbonat (CaCO₃).Vann sirkulerer inne i reaktoren. På mange måter likner dette det som skjer på det naturlige revet hvor vann skyller over døde koraller. Med bølgene kommer det luft og dermed CO₂ i vannet. CO₂har evnen til å løse opp alt som er laget av kalk fordi CO₂gjør det surt (dvs pH blir lav). Inne i apparatet tilføres også CO₂ som senker pH i det sirkulerende vannet. Dermed vil kalsiumkarbonat (aragonite-grus) løses opp ved pH på ca 6,5-6,8 til kalsium og karbonat og disse stoffene følger med tilbake til akvariet med vannet som har vært i kalkreaktoren.

Et av poengene er altså at vannet i kalkreaktoren har en lav pH. Det betyr at mye kalsium er løst opp i vannet. På kjøpet får man med seg i dette vannet en del nyttige tilleggsstoffer som man ikke får med de andre metodene.

Tilleggseffekter / Bieffekter

	I tillegg til kalsium får man fra de døde steinkorallene (argonite-grusen) strontium, magnesium og andre sporstoffer. I tillegg heves alkaliniteten noe (karbonat kommer med ut i vannet også).
	En viss fare er det imidlertid forbundet til denne metoden. Man tilfører noe CO₂ til karet og det senker pH. En pH-måler i akvariet kan nok være nyttig og det er viktig at vannet fra kalkreaktoren får lov til å "lufte ut" godt før vannet tilbakeføres til karet. Men tilførsel av CO₂kan også være en viss fordel. Zooxanthellene benytter jo CO₂ i fotosyntesen. CO₂kan imidlertid fremme algevekst men vil dempes hvis også kalkvann tilføres. Så disse metodene kan med fordel kombineres.
	Når apparatet først er installert vil kaliumverdiene og alkaliniteten opprettholdes godt og stabilt i karet og som regel kreves lite vedlikehold og justeringer.

Viktige ting å tenke på

	Engangsinvesteringen er dyr med en kalkreaktor, men de totale vedlikeholdskostnader er billigere enn andre kalsiumforhøyende metoder.
	En ulempe som er beskrevet er hvis man bruker grus av dårlig kvalitet. Denne kan inneholde fosfat (pga bundet fosfat i gamle koraller) og det ønsker vi ikke å ha i vannet vårt. I praksis er dette et lite problem da det finnes fosfatfattig sand/grus i handelen.

Det finnes hovedsakelig 2 typer kalkreaktorer

Lukket system (Loebecke systemet) – Fordelen her er at CO₂ blir resirkulert i reaktoren (eller ytterligere et kammer) og dermed kan CO₂reagere med argonite-sanden en lengre tid. Dette gir en større effektivitet og forbruker mindre CO₂. En del hevder at det trolig blir bedre vekst av steinkoraller ved lukket system enn et åpent. Ulempen er at det ikke er så sikkert som det åpne systemet og krever at en god pH-sensor benyttes samtidig. Ph-proben må kalibreres nøyaktig og vaskes regelmessig. Det er også dyrere enn et åpent system.

Åpent system - Forbruker mer CO₂ enn et lukket system. Her mikses vannet fra reaktoren sammen med karets vann straks og ingen resirkulering skjer. Hvis pH-sensoren ikke fungerer perfekt vil CO₂-overskuddet fjernes / diffundere ut av systemet allikevel.

Begge system fungerer helt greit. Jeg gjør oppmerksom på at det finnes andre metoder å dosere ut vannet fra en kalkreaktor på enn å benytte en pH-probe. En del akvarister benytter en helt vanlig timer som er innstilt på tidsintervaller for av/på. Andre styrer mengden CO₂ inn ved antall dråper pr. tidsenhet. Metodene fungerer nok alle sammen. Det gjelder nok bare å bli familiær med systemet og vite at ikke for mye CO₂ slipper igjennom.