Amyloodinium ocellatum – Saltvannsfiskenes fløyelssykdom , Marine Velvet disease / Coral fish disease (engelsk)

En del av dette som skrives under har grunnlag i egne erfaringer i tillegg til å lese litteratur om emnet på internett og akvariebøker. Hovedkilden er hentet fra Reefkeeping. Amyloodinium ocellatum / Marine velvet disease. A discussion of this disease and its available treatment options. Steven Pro. Under artikkelen står en del referanser som artikkelen bygger på.

Type sykdom

Amyloodinium ocellatum (AO) er en av de 2 "hvitprikksykene" på saltvannsfisk. Jeg velger heretter å kalle sykdommen "fløyelssykdom" for å kunne skille den fra den andre varianten som skyldes Cryptocaryon irritans (CI) og som gir saltvannsfisken sykdommen "hvitprikk".

Karakteristikk av mikroben

AO er en av de vanligste patogene mikrobene som affiserer saltvannsfisk. Den har opp gjennom tiden blitt karakterisert som en alge av botanikerer, mens biologer har omtalt den som en protozoo (dvs. et laverestående encellet "dyr"). I den senere tid har man imidlertid falt ned på å kalle Amyloodinium ocellatum en dinoflagellat. En dinoflagellat kan i korthet beskrives som en alge med evne til fotosyntese (dvs. lage oksygen og sukker ut av karbondioksid og sollys) i tillegg til at den er i stand til å bevege seg. Livsformen blir altså en slags mellomting mellom plante og dyr. For å bevege seg har dinoflagellaten to stk flageller - "fjærliknende" utvekster som den kan vifte fram og tilbake med.

Risikofaktorer for et utbrudd med AO

Nyinnkjøpte fisk – kan være smittet og kan smitte de andre fiskene man har fra før av.

Livssyklus til parasitten Amyloodinium ocellatum

I det stadiet hvor parasitten er festet til fisken kalles den en trophont. Trophonten er festet til fisken ved hjelp av små tråder som går inn i vevet til fisken. Via disse "røttene" suger parasitten næring. Når parasitten etter en stund (noen få dager) har fått nok næring og har vokst til en størrelse på 80-350 mikrometer (dvs. 0,08-0,35 mm), løsner trophonten fra fisken for å gå over i sin nye livsfase, nemlig et væskefylt hulrom (cyste) kalt tromont. I dette stadiet skjer reproduksjonen slik at den deler seg inntil ca 250 nye parasitter. Alt dette skjer i løpet av 3-5 dager. Fra cysten klekkes det altså ca 250 nye frittsvømmende parasitter som kalles dinosporer. Disse må finne en ny vert (dvs en fisk) innen ca 6-15 dager, ellers dør de. Dette i motsetning til Cryptokaryon irritans som tilsvarende må finne en vert de 2 nærmeste døgnene. AO er altså smittsom over en betydelig lengre periode enn CI.

Karantene

Det er pga livssyklusen til AO anbefalt en karantene på ca 20 dager av en del forfattere for å hindre at sykdommen skal blusse opp hos nyintroduserte individer i akvariet. Andre hevder at man imidlertid bør ha enda lengre karantene for å være på den sikre siden, nemlig 1 måned og kanskje helt opptil 6 uker.

Symptomene på infeksjon med Amyloodinium ocellatum

Typisk er pusteproblemene. Dette er også gjerne første symptom. Fisken velger ofte å stå i god strøm for eksempel ved en sirkulasjonspumpes utførselsstråle der oksygennivået i vannet er større. Ofte vanlig også å se fisken gispe på bunnen av karet. Man ser at fisken har en rask pustefrekvens. Årsaken til at pusten oftest er første symptom er at AO har en lei tendens til å affisere gjellene i et tidlig stadium. Dermed hindres oksygenopptaket hos fisken og den kan kveles. Gjellene får småblødninger, hevelse og nekrose (dvs dødt vev ). Man vil kunne se av og til slim fra gjellene. Andre typiske symptomer er at fisken blir mer stillestående, mangler appetitt og skrubber seg mot levende stein som tegn på kløe. Etter hvert kan man se at fisken er matt og blass i fargene og på skinnet m.a.o. fløyelspreget skinn derav navnet. Øynene blir også uklare eller lett tåkete. Ofte er sykdommen da kommet så langt at man sjeldent klarer å redde fiske fra den visse død. Prognosen er altså meget dårlig hvis man ikke har et årvåkent blikk og fanger sykdommen i en tidlig fase. Sekundære infeksjoner (som parasitten baner vei for) som bakterie- og soppinfeksjoner er ikke sjeldent i tillegg. Man kan da se finneråte, grå og uklare øyne.

Behandling av Amyloodinium ocellatum

For at en fisk skal kunne overleve en AO-infeksjon MÅ det handles raskt. IKKE vent å se om det er "stressprikker". Mens du venter vil fisken dø av infeksjonen. Ved denne infeksjonen har du ikke god tid på deg for å redde fisken. Parasittene er svært virulente (aggressive) og uten resolutt rask handling er det for sent!!

Vi skal under se på en del alternative behandlingsmuligheter hvorav de enkelte behandlingsmetoder kan betegnes som dels forebyggende, dels behandlende. Noen av metodene kan også kombineres.

Karantene. Alle nyinnkjøpte fisk bør optimalt i karantene i et eget karantenekar. Spesielt gjelder dette fisk som kommer direkte fra utlandet. En 1 måneds karantene i et kar uten levende stein eller sand (slik at parasitten ikke får brukt dette som noe festested) vil forhindre at parasitten vil komme over i hovedkaret ditt og smitter de andre fiskene som allerede er der fra før av. Ny fisk som ankommer anbefales det av noen også daglig vannskift i karantenekaret som en hovedregel, men er vel ikke strikt nødvendig. På den måten vil parasitten ikke kunne få fotfeste i karet. Ulempen med denne metoden er jo at man må til en hver tid ha et annet kar enn hovedkaret tilgjengelig med godt vann. Dette er allikevel den beste forebyggende behandling man kan gi. I tillegg kan jo karantenekaret brukes til fisk som har blitt syk i hovedkaret for å kunne gi behandling med medikasjon som invertebratene ikke tåler. I et karantenekar er det ikke noe vits i å ha lys, men god vannkvalitet og miljø er viktig. Som hjemmested for fisken anbefales det for eksempel stumper av PVC-rør. Ikke bruk levende stein / faksekalk eller liknende. God sirkulasjon er viktig – bruk 1-2 sirkulasjonspumper. Skummer kan være nyttig og bør brukes, men ikke der hvor man skal medisinere i karantenekaret.

Kobbersulfat. Når først en AO-infeskjon har brutt ut er kobbersulfat den mest effektive metoden som finnes. Behandlingen er heller ikke dyr. Ulempene er at kobbersulfat har et smalt terapeutisk vindu. I praksis betyr det at før mye kobbersulfat kan være dødelig, mens for lite vil være ineffektiv. For å vite riktig konsentrasjon i vannet anbefaler derfor flere forfattere og leverandører at man tester konsentrasjonen regelmessig (ofte x1-2 / døgn) i karet. En annen stor ulempe er at kobbersulfat vil ta livet av alle dyr som ikke har ryggerad (ivertebrater). I praksis betyr det at kuren må gis til fisken i et karantenekar. Dvs. at all fisk må fiskes opp av hovedkaret!! Skumming og UV-bestråling anbefales ikke brukt under kuren. Ikke ha levende stein eller sand i karet der du har kobbersulfat da alt liv da blir drept samt at døde koraller, sand og levende stein vil absorbere kobberet og dermed minske konsentrasjonen.

Anbefalte konsentrasjon av kobber i vannet varierer i de forskjellige anbefalinger fra 0,115 til 0,3 mg/liter. Som hovedregel kan man si at man skal føle medfølgende bruksanvisning på flasken man kjøper. Det finnes sikkert flere typer på markedet. Selv har jeg forsøkt Pointexâ med godt resultat. Vær også oppmerksom på at enkelte fisk tåler dårligere kobber enn andre, spesielt skorpionfisk, blennies, mandarinfisk, puffere. Kobberet kan kun drepe parasitten i det frittsvømmende stadiet.

Klorokinfosfat. Dette midlet er egentlig et anti-malaria middel kjent gjennom flere år. Det er meget giftig – også for mennesker. Midlet må holdes strikt utenfor rekkevidde for barn og andre som kunne tenkt seg å tygge i seg en overdose! Jeg har selv forsøkt klorokinfosfat på et hissig Cryptocaryon irritans utbrudd med forbløffende god effekt. Allerede neste dag var det ingen synlige hvitprikk på fiskene. Jeg vil allikevel ikke kalle preparatet reef-safe da enkelte koraller mistrivdes. En Trachophyllia blomstret imidlertid opp under kuren og hadde tydeligvis godt av det! Anemonen så ut til å mistrives stort, men overlevde. Senere slet jeg med bivirkninger i karet i hvert fall en 3 mnd. tid med betydelig algeoppblomstring. Sannsynligvis fordi jeg drepte mye annet av viktige og nyttige mikrober i karet. M.a.o. midlet bør ikke gis annet enn i et karantenekar. Fiskene derimot syntes ikke å ta skade. En enkelt dose på 5-10 mg/liter skulle være nok. Ta tablettene å knus disse til pulver. Bland med ca 1 dl. osmosevann i et glass med lokk på og rist til alt pulveret er løst opp. Hell i akvariet i strømmen fra en sirkulasjonspumpe. Og hvordan får man tak i det? Jo – hvis man har rester etter et opphold i "malaria-land" kan man jo bruke disse. Ellers kan det kanskje være en snill lege som kan skrive det ut på resept., men det er jo på kanten av hva en lege skal. Noe preparat på akvarieutstyr markedet er det ikke i Norge så vidt meg bekjent.

Ferskvannsdip. Dette er en effektiv metode, men som ikke utrydder parasittene fordi disse også befinner seg i akvarievannet, på levende stein og sand. Men 5 minutter (ja… jeg skrev 5 minutter!) i ferskvann ser ut til at fiskene takler helt ok. Flere beskriver dip opptil 15-20 minutter også uten at fisken tar skade av dette. Jeg har prøvd dette også flere ganger med hell. De fleste, men ikke alle trophontene løsner fra fisken. Allerede neste dag ser man en klar bedring. Men de vil altså alltid komme parasitter å feste seg på fisken igjen. Da kan man jo gjøre et nytt ferskvannsdip, men dette kan bli stressende for fisken og også bidra til å svekke den ytterligere. Jeg tror av erfaring at man kan si at fisken uten annen behandling enn ferskvannsdip ikke vil kunne overleve. Men i hvertfall er det helt klart at fisken føler seg bedre etter et slikt dip og det er en fin metode å gjøre før man evt. setter i gang med annen medikasjon / behandling. Bruk osmose vann (eller vann fra springen, men da med et kjemikalie som fjerner klor og andre ioner som kan sette seg i gjellene fra vannet). Husk samme temperatur, pH og alkalinitet på ferskvannet som du har i akvariet. Tilsett buffer til du oppnår dette. La vannet stå 1-2 timer på forhånd med luftestein påkoblet luftpumpe for å få maksimalt med oksygen i vannet. La luftpumpen gå under hele dip-perioden på 5 minutter. Bruk kun 1 fisk pr. bøtte. Hell ut vannet og bruk nytt vann på neste fisk. Husk å observer fisken under dippen. Noen fisk vil svømme rundt og øyensynlig ikke bry seg nevneverdig, mens andre går til bunns og blir liggende uten at det betyr så mye. Se om fisken puster!! (gjellene beveger seg) – det er det som teller.

Ferskvannsdip med metylenblått. Man kan kombinere ferskvannsdip med metylenblått. Metylenblått er et stoff som virker mot en rekke mikrober. Metoden kan brukes for å hindre sekundære infeksjoner med for eksempel sopp eller bakterier hos fisken senere. Hvis man for eksempel velger å ikke bytte vannet i karantenekaret daglig som beskrevet over i pkt. 1, vil dette kunne være nyttig. Dosering: 5% løsning – flere dråper i 5 liter til vannet er nokså blått!

Formalin. Formalin (formaldehyd) kan administreres på 2 forskjellige måter. Enten i kortvarige dip eller som kontinuerlig formalineksponering i et karantenekar. Den kontinuerlige behandlingen doseres med 1 ml av 37% formalin pr. 112 liter saltvann i et karantenekar. Bedre er nok dip-metoden da man slipper langvarig eksponering av et stoff som er erkjent kreftfremkallende og kan gi lungeskade hos mennesker. Dip-doseringen er 3,75 ml av 37% oppløsning formalin og bland dette i 22,5 liter saltvann fra karet i en dunk. Dippens varighet er 30-60 minutter. Deretter tilbake i karantenekaret. Dette må gjentas hver annen dag i 2 uker. Husk: God ventilasjon og bruk hansker – formalin er kreftfremkallende! Det er tidligere forsøkt med hell. Dog vil også et bad med formalin ikke forhindre at fisken blir reinfisert på samme måte som ved ferskvannsdip. Man er altså avhengig av et karantenekar å ha fisken i under behandling. Formalin bør ikke brukes på fisk som har sår da dette gir vevsskade. Formalin "forbruker" oksygen i vannet. En luftpumpe må settes ned i karantenekaret/dip-dunken.

Hyposalinitetsbehandling. Denne metoden går ut på å senke saliniteten i akvarievannet til et område hvor parasitten ikke klarer å formere seg. Det er en misforståelse å tro at denne metoden virker på AO, da parasitten overlever ekstremt lave saltverdier. Før man kommer så langt ned i verdi har man i stedet for drept annet levende i saltvannsakvariet. Metoden egner seg bedre ved Cryptocaryon infeksjon da disse parasittene er mer følsomme for lave saltnivåer og man ikke trenger å senke det til ekstremt lave verdier

UV-filtrering. UV-C lys vil drepe parasittene som befinner seg i vannfasen. Imidlertid vil jo fisken bli infisert allikevel med parasittene da disse også befinner seg på levende stein og sandbunnen. Et utbrudd blir altså redusert i størrelse og blir noe begrenset, men noen fullstendig komplett kurering vil ikke skje. På en måte kjøper man seg litt tid med denne metoden til annen kurativ behandling kan skje. Effektiviteten til UV-filtreringen er avhengig av antall watt på pæren og hvor fort og lenge vannet går igjennom filteret og om det er lang avstand mellom pæren og vannet. Vannets klarhet spiller også inn – jo mer partikler eller farge på vannet, jo dårligere effekt. Belegg på kvartsglasset må fjernes regelmessig (for eksempel 1 gang pr måned) – det får man sjekke etter hvert ved bruk. Lysstoffrøret bør byttes ca 1 gang pr. år fordi UV-lyset taper seg og endrer bølgelengde til mindre gunstig "drapsstråler".

Ozon. Virker på samme vis som UV-filter. Ozonet vil drepe alt levende i vannfasen, men hindrer ikke parasitten å leve på stein og sand og dermed infisere fisken allikevel. Ulempen med ozon er at det er giftig, både for mennesker og dyr. Ozonapparatet festes til skummeren. På den måten får man luftet ut mye av ozonet. Noen anbefaler også aktivt kull på vannet som går ut i fra apparatet / skummeren slik at ozonet fjernes der. Blir det overdose kan dyrene i karet dø.

Biologiske pussere. Lysmata reke og pussefisk er blitt hevdet å kunne bidra til å begrense et AO-utbrudd. Min erfaring er at dette er svært begrenset. Det hevdes også at både AO og CI finnes lite i utbrudd av i naturen til vanlig slik at disse dyrene har andre parasitter som den egentlige matkjeden. Pussefiskene av typen Labradoides spiser i naturen opptil 85% av sitt matinntak av en annen parasitt, nemlig isopoden Gnathides (Grutter 1997, 2000). Pussefisken er dessuten like sensitiv for å få AO-infeksjon også, og da mister den jo dessuten appetitten.

Acriflavin. Selges som en av flere medikamenter mot AO-infeksjon. Sies å være "reef-safe". Regnes dessverre som nokså lite effektivt mot AO-infeksjon. Vannet misfarges. Kan være giftig for noen fiskearter. Acriflavin virker mot både sopp, bakterier og parasitter og det er vel trolig at dette må påvirke det svært følsomme økosystem vi har i akvariet. Kull eller skumming skal ikke brukes samtidig i karet under behandlingsperioden. Det anbefales også lite lys under behandlingen.

Aminoacridin. Selges som en av flere medikamenter mot AO-infeksjon. Er sannsynligvis også kreftfremkallende og gir dårligere reproduksjonsevne hos fisk. Usikker også hvor god effekt det har mot AO-infeksjon.

Metylenblått. Har blitt brukt med vekslende hell. Metylenblått er meget giftig for bakterier i nitrogensyklusen og kan derfor bare brukes i et karantenekar. Doseringen er ved 1% løsningen 8 ml for hver 4,5 liter akvarievann.

C-vitamin – askorbinsyre. Det finnes lite / ingen vitenskapelig dokumentasjon på om dette er effektivt mot AO, men det selges kommersielt i Tyskland som et slikt middel. Doseringen vet jeg ikke.

Biologiske pussere. Lysmata reke og pussefisk er blitt hevdet å kunne bidra til å begrense et AO-utbrudd. Min erfaring er at dette er svært begrenset. Det hevdes også at både AO og CI finnes lite i utbrudd av i naturen til vanlig slik at disse dyrene har andre parasitter som den egentlige matkjeden. Pussefisken er like sensitiv for å få AO-infeksjon også, og da mister den jo dessuten appetitten.

Hydrogenperoksid. Blir beskrevet som en relativt ny metode å bekjempe AO-infeksjon på. Hydrogenperoksid fås kjøpt på apoteket. Hydrogenperoksid er imidlertid også toksisk mot fisk slik at riktig dosering er viktig. I et studie ble det brukt en konsentrasjon på 25 ppm (parts pr million) hydrogenperoksid i 30 minutter og dette gav akseptable dødsrater (10%) og samtidig god effekt mot AO. Metoden må ennå anses som eksperimentell og man vet lite om hvordan andre dyr i akvariet vil reagere på stoffet. Metoden er lovende, men kan ikke anbefales ennå før mer forskning foreligger.

Mørklegge akvariet. Jeg har selv erfart at det er mindre affeksjon av fisken om morgenen enn om kvelden. AO er imidlertid ikke fotosyntetiserende og påvirkes dermed ikke direkte. Andre alger derimot som AO-tomonten kan bruke som festested blir imidlertid hemmet av totalt mørke. På denne måten kan nok utbruddet begrenses, mem på ingen måte er dette en effektiv behandling gitt alene.

Konklusjon

Karantenekar er det viktigste. Det er mye bedre med forebyggelse enn behandling. La de nye dyrene / fiskene gå 1 mnd i karantenekar. Se etter symptomer på AO-infeksjon og reager raskt. Du har kort tid på deg før død og fordervelse for alvor setter inn. Skulle det komme allikevel tegn på dette er sannsynligvis kobbersulfat og ferskvannsdip gode metoder. Klorokinfosfat er en annen god mulighet. Hydrogenperoksid er muligens en framtidig mulig behandlingsmetode, men bør vel unngås til man vet mer om bivirkninger og etterfølger.

Referanser

Online kilder